Infeksiøs pankreas nekrose (IPN) er en av de alvorligste smittsomme sykdommene innen oppdrett av fisk. AquaGen er et av selskapene som har arbeidet mye med denne utfordringen, og bedriften var den første til å levere lakserogn som er immun mot sykdommen.  

AquaGen produserer lakserogn til oppdrettsselskaper i Norge og i utlandet. Gjennom forskning og et systematisk avlsarbeid, sørger de for at hver generasjon oppdrettslaks vokser litt bedre og er litt mer motstandsdyktig mot sykdom, enn forrige generasjon. 

All lakserogn som legges inn i klekkeriet må sorteres. Dette er en oppgave som tidligere ble gjort for hånd og som tok mye tid. Nå er det utviklet en robot som kan gjøre denne jobben mye raskere. AGM Rognsorterer ble utviklet i et samarbeid mellom AquaGen og automatiseringsbedriften Skala Maskon. Roboten bruker én time på jobben et menneske ville brukt 30 timer på, og har dermed effektivisert rognsortering betraktelig. 

Akkurat som for oss mennesker, har vaksiner gjort livet tryggere og bedre for oppdrettslaksen. Vaksinering av laks gjøres vanligvis som manuell stikkvaksinering. Det betyr at hver eneste laks får en sprøyte med vaksine. Dette er et svært tidkrevende arbeid. Skala Maskon har utviklet en automatisk vaksineringsmaskin som kan vaksinere 20 000 smolt i timen. Det betyr at mye arbeid som tidligere ble utført av mennesker, nå kan gjøres av vaksineringsmaskinen.

De aller fleste settefiskanlegg som bygges i Norge i dag er resirkuleringsanlegg (RAS). I RAS-anleggene brukes det mye mindre ferskvann enn i de litt eldre anleggene. I teorien kan mer enn 99 % av vannet brukes på nytt i et slikt anlegg. En annen fordel med RAS-anlegg, er at det er enklere å sørge for stabile og gode miljøforhold for laksen, uten å bruke mye energi til oppvarming eller kjøling av vann.

SalMars settefiskanlegg i Gjøvika på Senja er et eksempel på et anlegg som benytter seg av RAS-teknologi. Anlegget ble tatt i bruk i januar 2017, og har kapasitet til å produsere 15-20 millioner smolt hvert år. 

Lakselus er en av de største utfordringene i sjøanleggene, og havbruksnæringen bruker flere milliarder kroner hvert år på å bekjempe den. Hydrolicer er en av de teknologiske løsningene som benyttes for å fjerne lakselus. I denne behandlingen overføres laksen til en lukket beholder der vannet beveger seg i en virvelstrøm. Ved å skape trykkforskjeller mister lusa festet til fisken. 

Steinsvik er en norsk bedrift som leverer avanserte fôringssystemer. Dette gjør det mulig å fjernfôre oppdrettsanleggene fra en sentral på land - fremfor at fôringen styres ute på hvert enkelt sjøanlegg.  SalMar har etablert et slikt fjernfôringssenter på Senja. De som jobber her, fjernfôrer laksen i alle SalMars anlegg i Troms og Finnmark. 

InnovaMar sto ferdig i 2010 på Frøya i Trøndelag – og er et av verdens mest nyskapende anlegg for mottak og bearbeiding av laks. Anlegget har et areal på 17 500 kvadratmeter, noe som tilsvarer størrelsen på to og en halv fotballbane! InnovaMar har kapasitet til å slakte 150 000 tonn laks hvert år. Dette tilsvarer rundt halvparten av all laks som produseres i Midt-Norge. Anlegget har mange høyteknologiske og innovative løsninger, som både tar hensyn til fisken som skal slaktes og til menneskene som arbeider der. Her jobber til daglig over 600 personer med slakting og bearbeiding av fisk, og administrasjon.

InnovaNor er et moderne lakseslakteri på Klubben i Senja kommune. Fabrikken ble ferdigstilt i slutten av 2021 og har i dag over 300 fastansatte. 

Anlegget dekker et areal på 20 000 kvadratmeter, og det har en årlig kapasatitet til å slakte 150 000 tonn laks. Anlegget har en egen filetlinje som har e kapasitet på 15 000 tonn i året. 

Inne i fabrikken har også administrasjonen til SalMar i Nord-Norge sine kontorer, sammen med fôrsenteret som kan fjernfôre alle oppdrettsanleggene til SalMar i hele Nord-Norge. 

Lakseoppdrett er en ung næring - og som du har sett på denne skjermen, har det vært en rivende utvikling siden oppstarten for nesten 50 år siden. Flere utfordringer knyttet til fiskevelferd og miljøpåvirkning har man allerede funnet svar på. Andre utfordringer har man kommet langt med å løse, og disse jobbes det stadig videre med. Dette gjelder blant annet lakselus, sykdom, rømming og lokal miljøpåvirkning.

God fiskevelferd og god miljøtilstand er viktig i seg selv, men disse forholdene er også helt avgjørende for effektiv produksjon av laks. Havbruksnæringa bruker derfor store ressurser på å stadig forbedre fiskens helse og begrense påvirkningen på miljøet.    

Naviger til høyre for å lære mer om oppdrettsnæringas utfordringer og hvordan det jobbes for å løse disse.

Lakselusa er en av havbruksnæringas største utfordringer i dag. Dette er et lite krepsdyr som finnes naturlig i sjøen. Av hensyn til villaksbestanden er det viktig at lusenivåene holdes lave, og det er derfor innført strenge regler om tillatt mengde lus i oppdrettsanlegg. 

Lusa påvirker hverken mattryggheten eller laksens kvalitet, men blir det mye lus, kan det gå ut over fiskens velferd. Oppdretterne gjennomfører derfor ukentlige tellinger for å overvåke antallet lus på laksen. Finner man for mange, må fisken behandles.

Tidligere behandlet man kun med legemidler, men de siste årene har det blitt utviklet mange alternative metoder for å fjerne lakselusa, og i dag er medikamenter siste utvei. Blant annet benyttes rensefisk som spiser lusa av laksen, og spyling som gjør at den faller av. Hovedstrategien er forebyggende tiltak, som eksempelvis bruk av beskyttelseskjørt rundt merdene som forhindrer at lusa kommer inn.

Fiskehelse prioriteres høyt, og havbruksnæringen bruker mange ulike metoder for å forebygge sykdom. Vaksinering, gode hygienerutiner og avl av robust laks, er blant de viktigste tiltakene. Videre plasseres lokalitetene på steder som sikrer gode levekår for laksen, og fiskehelsepersonell besøker anleggene regelmessig. 

Selv om det fortsatt er utfordringer knyttet til sykdom, er det ikke tvil om at tiltakene har hatt stor effekt, og i dag brukes det nesten ikke antibiotika i norsk havbruk. Faktisk har oppdrettsnæringa redusert bruken av antibiotika med 99 % siden 1987. Av totalmarkedet for antibiotika i Norge, utgjør menneskeforbruk 88 %, behandling av landdyr 11 %, og oppdrettsfisk kun 1 %! 

Havbruksnæringen har en nullvisjon når det gjelder rømming, både fordi oppdrettslaksen kan blande seg med villaksen, og fordi rømt fisk påfører oppdretterne økonomiske tap. 

Årsaken til rømming kan være at det blir hull i nota i forbindelse med arbeidsoperasjoner eller uvær. Oppdrettsnæringen jobber aktivt med å forebygge dette gjennom fokus på gode rutiner og bruk av riktig utstyr. Tiltakene har vært effektive, og mengden fisk som rømmer har sunket jevnt det siste tiåret, til tross for en fordobling av produksjonen. Fra 2006 til 2016 ble antallet rømt laks redusert med hele 86 %.

Skulle uhellet likevel skje, er oppdretterne pliktig til å melde fra til Fiskeridirektoratet. I tillegg skal en forsøke å fange den rømte laksen.

I oppdrett lever det mange fisk på et avgrenset område. Det vil derfor være en viss påvirkning på havbunnen rundt anleggene, både i form av fôrrester og avføring fra fisken. Dette kan igjen ha innvirkning på de andre organismene som lever der.

Det gjøres mye for å begrense denne påvirkningen. Anleggene plasseres på steder med god vanngjennomstrømming, og med moderne teknologi unngår man å fôre mer enn laksen spiser. Miljøforholdene overvåkes nøye og alle oppdrettere må regelmessig sende inn prøver. I tillegg skal alle anlegge stå tomme minst to måneder i løpet av en toårsperiode for å restituere havbunnen. Over tid går områdene tilbake til sin opprinnelige tilstand.  

Tiltakene virker – nesten 90 % av oppdrettsanleggene langs norskekysten har miljøstatus «god» eller «meget god».